Fra en artikel i bladet skogeieren i desember 1962 som jeg har tatt meg den frihet å publisere da mener at
er på sin plass. Original artikel under.
"Karl Bleiken, Brabdbu, -
aktiv 83 årig tømmerhogger med 70
samfulle år bak seg i skogen.
rnerskogen, og da vi en aften i august besøkte iham i den koselige Smedshamtnerhytta ved Gjersjøen, der han når har bodd fast i 20 år, hadde han tatt på seg
en ny akkord --- dette til tross for at han truet med å slutte så snart han var ferdig med den akkorden han holdt på med da han fylte 83 år Ved. Sankthanstider.
-- Noen må jo drive i skogen også,imener han. I Brandbu Almenning skal gjennomsnittsalderen på skbgsarbeidere ligge på vel 50 år, - i naboskogen,
i Thor Smedshammers skog (ca. 3000 mål) der Karl. Bleiken nå* driver" alene, er altså «gjennomsnittsalderen» åttitre.
Karl var bare 13-14 år da han begynte i sin fars skog smed hogging og kjøring. Jo, han hadde egen kjøreakkord vinteren etter at han .fylte 14. Siden 3 har han,
bortsettfra et knapt år Som «rallar» på Gjøvikbaneanlegget, arbeidet i skogen - med hogging om sommeren og kjøring om vinteren.
Han har drevet som gård- og småbruker også - på fyrabend. Helt til en tid etter at han ble enkemann for 30 år siden. Han har hatt to bruk. Det siste lå i Brandbu
i nærheten av stedet der Oppland Skogskole nå ligger. Da han ble alene igjen etter at kona var gått bort og datteren hadde giftet seg og flyttet, ble det for
stusslig i bygda, og så flyttet han til hytta ved Gjersjøen inne på Brandbus østås, der han det meste av tiden har bodd og arbeidet alene, men der har han ellers ikke
vanntrives et øyenlikkk.
Tømmer og kubb og ved er det blitt mye av i disse årene. Karl Bleiken har såvisst ikke tatt skogsarbeidet som noen pensjonisthobby. Noen klage fra skog-
eienen over at han har gjort for lite har han heller ennå ikkehfått. Og når vi spør ham hva han kunne tenke seg å ta fatt på, dersom han ved et simsalabim kunne
få bli ung igjen, kommer svaret kontant: «Da ville jeg begynne i skogenl»
Men det så stygt ut for at han måtte slutte her sist vinter, forteller han. Han lå som vanlig alene i hytta - en
halv annen fjerdings veg fra bygda og folk, da han plutselig ble dårlig med høy feber og annet farkeri.
Nå hadde Karl Bleiken aldri for i sitt nære 83 årige liv vært sengeliggende av noen sott eller sjukdom. Tre ganger hadde
han riktignok måttet holde sengen ilengre tid, men det var fordi han hadde hogd seg mens han holdt på med tømmerhogst på Hadeland, i Begnadalen og i. Soknedal.
Denene gangenhogghanav pulsåra i leggen og holdt på å blø seg ihjel. En annen gang hogg han av sena i vristen. Heldigvis var han ikke alene i hogsten noen av
gangene.
Disse uhellene ligger 44 år Og mer tilbake i tiden. Senere har han lært. Og senere har han ikke vært sengeliggende en dag
heller - før sist vinter. Før han la seg til tok han seg til bygds. Legen kunne imidlertid ikke forstå hva som feilte ham. Det gjorde de
heller ikke på Gjøvik fylkessykehus, dit han ble sendt før de fant ut at han hadde fått - kusma, som jo er regnet som en
barne- eller ungdomssiukdom. Han måtte le, men han tok det nær sagt som tegn på «fomyet ungdom, og da han etter to
uker på sykehuset kom tilbake til Gjersjøen, tok han snart fatt i skogen igjen - med nytt mot og nye krefter.
Tross den høye alderen og den lange arbeidsdagen i skogen, har Karl Bleiken ennå plenty av krefter igjen til nye, harde
basketak med storgrana i Gjersjølia. Selvfølgelig kan ikke prestajonene idag nå opp imot de han gjorde i sine unge dager
da han kunne hogge 5 tylvter, eller ca. 7 kubikkmeter om dagen mange ganger. Og med bare øksa. Sag i tømmerhogsten
brukte han ikke før under siste krig, og det var, som mye annet, tyskernes skyld; - de rekvirerte sagtømmer og det skulle
både felles og kappes med sag - forlangte de. Kategorisk. Men dette er nok ikke det verste tyskerne gjorde her i lan-
det. Karl ble dus med svansen og har vært det i 20 år. Og med barkespaden, også, som han senere lærte segå handtere.
Han har også flere ganger tenkt å skaffe seg motorsag, men det er ikke blitt av. Svansen får klare seg heretter også, mener
han - den nye akkorden ut, legger han til. For han «truer» igjen nå: Dette er siste høsten han driver! Men det er som vi
vet, ikke den første gangen han kommer med en slik «trusel». Skjønt --- når en mann har drevet i skogen i samfulle 70
år, da burde han vel ha fortjent å få «gå av» også - ikke, sant? Ja, og ikke bare det: En mann som Karl Bleiken kunne,
etter vårt skjønn, ha fortjent Kongens fortjenestemedalje, og det i skireste gullet! ' ' "
Forklaringer:
En fjerding har fra gammelt av blitt brukt som måleenhet i flere sammenhenger. Uttrykket betyr en fjerdepart eller 1/4.
En fjerdingsvei er et gammelt lengdemål. I norrøn tid var en fjerdingsvei lik 8 000 fot (tilsvarende 2 275,2 meter eller 1/4 vei). En vei tilsvarte distansen på en rast og en mil og var opprinnelig 32 000 fot. I takt med endringene i foten (og tommen) endret derfor lengden på en fjerding seg med årene. I mål- og vektsystemet som ble brukt i Norge fra 1683 til 1887 (da metersystemet ble innført) var en fjerdingsvei omtrent 2 823,75 meter. Til vanns ble den også benevnt som et roskift. Etter 1887 ble den 2 500 meter og har blitt kalt en kvartmil til lands.
fyrabend en; fritid (etter dagens normale arbeidstid): gjøre noe på fyrabend
Etym.: mnty. viravent , jf. ty. Feierabend; eg. 'aften før helligdag'
www.ordnett.no/ordbok.html?search=fyrabend&publications=23
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar